Faget sosialt arbeid, slik det undervises og praktiseres i Norge, har røtter både i norsk sosialhistorie og i
internasjonale fagtradisjoner. Den norske sosialpolitikkenhar i særlig grad påvirket fagets praksis innenfor sosial- og barneverntjenestene i kommunene, mens utdanningen og teoriutviklingen fra starten av var påvirket av fagets utvikling i USA og England. I 1920 startet Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) ettårige «sociale kurs» for kvinner. Dette var den første utdanningen av sosialarbeidere i Norge. Kursene ble drevet av
aktive kvinnesakskvinner som ønsket å bedre livsvilkårene for utsatte grupper. Samtidig som de sosiale kursene gikk inn i NKN sosialskole kom den første statlige sosialarbeiderutdanningen i 1950. Denne ble gitt ved Norges kommunal og sosialskole. Utdanningen var de første årene på 2 ½ år.
I 1967 ble utdanningen treårig og kandidatene fikk yrkestittelen sosionom. Utdanningen var et ledd i byggingen av velferdsstaten. Avskaffelse av fattigdom og sosiale problemer var viktige mål, samtidig som man ville utdanne sosialarbeidere som skulle hjelpe folk som fikk problemer. Det var også behov for lokale administratorer i de nye velferdstiltakene. Faget hadde fra før en klinisk tradisjon, da sosionomenes yrkesutøvelse i hovedsak fant sted ved sykehusene. I 2001 ble det innført ny gradsstruktur for høyere
utdanning, og en sosionom kvalifiseres nå gjennom bachelor i sosialt arbeid.
