Møtet mellom mennesker
Helse- og sosialfaglig arbeid utøves i møter mellom mennesker. Profesjonsutøveren må ha et bevisst forhold til egen væremåte, motiver og verdier, og hvordan de påvirker dem man møter. Som profesjonsutøvere må vi være oppmerksomme på hvordan vi som profesjonell part påvirker styrkeforholdet i relasjonen, og at profesjonell makt kan brukes på ulike måter.
Faglig skjønn og vurderinger
Generalisert kunnskap, juridiske regler og verdier og normer er ikke et tilstrekkelig handlingsgrunnlag i møte med den enkeltes mangfoldige og ofte komplekse behov. Helse- og sosialfaglig arbeid forutsetter at profesjonsutøverne handler faglig forsvarlig og utviser godt faglig skjønn.
Godt faglig skjønn innebærer å vurdere ulike handlingsalternativer og foreta valg også når ingen løsninger framstår som ideelle.
Profesjonsutøveren må være bevisst på at både den som får hjelp og profesjonsutøvernes erfaringer og kulturelle bakgrunn påvirker hvordan en situasjon oppfattes, oppleves og vurderes. Godt faglig skjønn må baseres på en best mulig utforsking av den aktuelle situasjonen, og perspektivene til de som er berørt.
Profesjonsutøverne har ansvar for å drøfte etiske dilemmaer, og søke veiledning når de selv er i tvil.
Dialog og samarbeid
Samarbeid er en forutsetning for utøvelse av helse- og sosialfaglig arbeid. Et helhetlig og godt koordinert tjenestetilbud bygger på gode relasjoner mellom de det gjelder. For å kunne samarbeide mot felles mål må profesjonsutøverne ha kjennskap til og vise respekt for andres kompetanse, roller og arbeidssituasjon. Vi må delta i gode dialoger både med den enkelte som trenger bistand og aktuelle samarbeidspartnere.
Dialog handler om å dele personlige perspektiv på en situasjon eller et problem med andre involverte, og forutsetter at vi forsøker å se verden gjennom andres øyne. Målet er å komme frem til en felles beslutning om veien videre som ivaretar verdiene til de som er involvert, og er akseptert av alle.
Helse- og sosialfaglig arbeid er ofte preget av motsetninger. En erkjennelse av konflikter er en forutsetning for å kunne gjøre godt arbeid. Kritikk av kolleger bør tas åpent opp med den det gjelder før kritikken bringes videre i systemet. Kollegalojalitet må ikke komme i veien for en åpen diskusjon om behandlingsmetoder eller skjønnsmessige vurderinger i konkrete saker.
Digitale hjelpemidler og kommunikasjon
Selv om helse- og sosialarbeiderens arbeid primært utøves gjennom møter mellom mennesker, er digitale tjenester og kommunikasjon viktig. Digitaliseringen bidrar blant annet til bedre og mer effektive tjenester. Alle må ha mulighet til å benytte seg av slike tjenester. Det forutsetter at profesjonsutøvere tar ansvar for å gi tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og å veilede den enkelte ved behov.
Digital kommunikasjon kan gi mindre muligheter for å oppklare eventuelle misforståelser eller spørsmål. Derfor må profesjonsutøveren har god kompetanse i bruk av digitale verktøy for å kommunisere på en tydelig og forståelig måte. Det skal være tilrettelagt på en slik måte at alle skal ha mulighet til å kommunisere digitalt. Ulik bakgrunn og forutsetninger må hensyntas.
Taushetsplikt og personvern
Personvern er en grunnleggende verdi i helse- og sosialfaglig arbeid. Taushetsplikten er strengt lovregulert, og skal ivareta individets rett til å bestemme over informasjon om seg selv. Den er en forutsetning for en tillitsfull relasjon.
Taushetsbelagt informasjon kan videreformidles med samtykke. Hvis samtykke ikke foreligger, skal vedkommende varsles før taushetsbelagt informasjon gis til andre, med unntak av saker som omfattes av melde- og avvergelsesplikt. Lovregulering og etiske hensyn tilsier at det skal tungtveiende grunner til for å oppheve taushetsplikten. Profesjonsutøver skal sørge for at samtykket er gjort med tilstrekkelig informasjon, og at den som samtykker har forstått hva det samtykkes til. Profesjonsutøver må sørge for at informasjonen er tilpasset personens alder og forutsetninger.
Selv om det foreligger samtykke til å oppheve taushetsplikten skal personvernet ivaretas så langt som mulig. Profesjonsutøveren må kritisk vurdere hvor mye informasjon som må gis videre, hvor mange som trenger den og i hvilken form den skal gis. Også når det gjelder innhenting av sensitive opplysninger, er det viktig å utvise måtehold og ikke etterspørre mer informasjon enn det som er nødvendig for å belyse den aktuelle saken.
Nye og vidtfavnende informasjonskanaler og sosiale medier åpner for rask og effektiv kommunikasjon. Dette stiller krav til aktsomhet når det gjelder spredning av informasjon og opplysninger om en tredjeperson. Som profesjonsutøvere må barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere være bevisste sin rolle. Det er viktig å reflektere over hvem man representerer når man beveger seg i sosiale medier og at det er vanskeligere å skille mellom rollen som privatperson, profesjonsutøver eller tillitsvalgt.
Lojalitet
Gjennom sitt samfunnsansvar har profesjonsutøveren ulike interesser å ivareta. Profesjonsutøveren har ansvar for å ivareta den enkeltes behov for hjelp og støtte. Samtidig forvalter vi samfunnets kollektive ressurser og har ansvar for at ressursene forvaltes på beste måte for fellesskapet. Det stilles krav til de enkelte tjenester og den enkelte profesjonsutøver om lojalitet overfor politiske føringer og beslutninger, blant annet når det gjelder organisatoriske og økonomiske rammer.
Dette innebærer at profesjonsutøvere befinner seg i spennet mellom ulike forpliktelser, og lojalitetskonflikter kan oppstå. Profesjonsutøveren kan bli nødt til å prioritere mellom ulike behov og enkeltpersoner. Den primære lojaliteten skal være hos den mest utsatte parten.
Profesjonsutøveren må kunne skille mellom rettigheter og behov. Mens rettigheter angir hva den enkelte har krav på, må behov alltid bli skjønnsvurdert. Økonomiske rammer og begrensede ressurser stiller krav til prioriteringer. Lojalitetskonflikter kan skjult eller åpent føre til valg og prioriteringer som er i strid med yrkesetiske verdier. Profesjonsutøveren må være bevisst på slike dilemma og være i stand til å drøfte dem med de som er involvert. Dette krever mot til å si fra, evne til å argumentere faglig og etisk for beslutninger og stå inne for valg som tas og gjennomføres i praksis.
Makt og myndighetsutøvelse
Helse- og sosialfaglig arbeid innebærer utøvelse av makt og myndighet.
Profesjonsutøverne skal bruke sin makt og innflytelse til å hjelpe den enkelte med å synliggjøre ressurser og behov. Den enkeltes ressurser skal mobiliseres og i størst mulig grad gi innflytelse over, og ansvar for eget liv. Profesjonsutøverne må etterspørre og ta på alvor personens forståelse av egen situasjon, og gi god informasjon om rettigheter, muligheter og tilbud. Skriftlig materiale skal utformes på en slik måte at det kan forstås.
Mange kan oppleve å ha lite reell innflytelse i møte med hjelpeapparatet. Profesjonsutøveren anerkjenner at personen kjenner egen livshistorie og situasjon best. Som profesjonsutøvere må vi være bevisst på asymmetrien i forholdet og at metoder vi benytter kan oppleves som maktbruk. Profesjonsutøveren må også være bevisst at egen avmakt og utrygghet eller negative holdninger overfor en person kan øke faren for maktmisbruk.
Å utøve makt og myndighet kan være særlig utfordrende i arbeid med mennesker som har problemer med å forstå og tolke situasjoner, og gi uttrykk for egne ønsker og behov. I slike møter må en innhente nødvendig informasjon fra andre som kjenner personen, og være oppmerksom på kroppsspråk og andre ytringer som kan være uttrykk for opplevelser og misnøye.
Tvangsbruk
Bruk av tvang og makt er alltid etisk problematisk selv når det anses nødvendig og forsvarlig. Å utsette en person for tvang vil alltid påvirke personens integritet.
Profesjonsutøveren skal ha et kritisk blikk på all bruk av tvang, og ta ansvar for at problemstillinger knyttet til tvangsbruk blir drøftet. Vi må søke etter alternativer til tvang, og være pådriver i det faglige arbeidet for å bekjempe og forebygge unødvendig tvangsbruk. Personen selv kan se andre og flere alternativer til tvang, og profesjonsutøverne må bidra med dialog og hjelp før situasjonen blir så alvorlig at tvang framstår som eneste utvei.
Tvang kan omfatte alt fra frihetsberøvelse, bruk av tvangsmidler, tvangsbehandling og annen fysisk maktbruk, til begrensninger i selvbestemmelse og valgmuligheter. God kjennskap til lovens vilkår for tvangsbruk er en forutsetning for faglig forsvarlig bruk av tvang, men lovens reguleringer fjerner ikke etiske dilemma og belastninger ved tvangsbruk.
God informasjon og dialog om begrunnelsen for å bruke tvang kan gjøre tiltakene mer forståelige og bidra til å redusere negative opplevelser og konsekvenser. Dette kan forsterkes ytterligere om det er nødvendig å bruke tvang overfor en som ikke har forutsetninger for å forstå hvorfor.
Profesjonsutøvere kan oppleve å bli pålagt å utføre tvangstiltak som de selv er faglig eller etisk uenig i, men som andre har vurdert som forsvarlig og vedtatt. I slike situasjoner må profesjonsutøveren særlig vurdere ulike handlingsalternativer og forpliktelser.
Åpenhet, informasjon og varsling
Profesjonsutøveren blir gjennom sitt arbeid kjent med forhold som kan skape sosiale problemer og bidra til sosial utstøting eller uverdige livsvilkår, får samfunnsmessig oppmerksomhet og/eller blir gjort kjent på andre måter. Offentlig ansatte har plikt til å informere politiske beslutningsorganer tjenestevei.
Profesjonsutøvere som blir klar over feil, mangler eller kritikkverdige forhold ved virksomheten, har ifølge arbeidsmiljøloven rett til å varsle. Samtidig foreligger det et yrkesetisk ansvar for å varsle. I helse- og sosialfaglig arbeid kan dette ansvaret også handle om å varsle om kollegers brudd med etiske verdier og forpliktelser.
Loven krever at framgangsmåten ved varsling skal være forsvarlig, og at varslingsrutinene i virksomheten følges. I enkelte saker hvor tjenestevei ikke fungerer, kan det være nødvendig å gå ut over tjenestevei og varsle til offentlig tilsynsmyndighet.
Å varsle kan være en påkjenning for den som varsler. I enkelte situasjoner bør ikke varsleren stå alene om å melde kritikkverdige forhold. Kolleger eller fagforening kan være viktige støttespillere i en slik situasjon.
Rettferdig grønn omstilling
Natur-, klima- og miljøutfordringene påvirker hele verden, og de som har det vanskeligst fra før rammes hardest. Den pågående krisen krever at vi som samfunn, enkeltpersoner og profesjonsutøvere omstiller oss mot en mer bærekraftig måte å leve på. Den grønne omstillingen innebærer mer bærekraftige løsninger på alt fra innkjøp og forbruk, energikilder og reisevirksomhet til skatte- og fordelingspolitikk og hvordan vi forholder oss til naturen rundt oss.
Samtidig som helse- og sosialarbeidere bidrar til det grønne skiftet i sin yrkesutøvelse, må de også sikre at brukere, pasienter og medborgere opplever grønne tiltak og virkemidler som rettferdige, og at byrdene vi som felleskap må bære for å oppnå et mer bærekraftig samfunn ikke rammer de som har minst, aller mest. Vi må arbeide for at grønne tiltak og virkemidler er tilgjengelige også for mennesker med knapp økonomi og få ressurser. Vi må velge bærekraftige løsninger som sørger for at ressurser tildeles på en rettferdig måte, både mellom mennesker i dag og for fremtidige generasjoner.
