Vernepleieren som autorisert helsepersonell og rettsanvender

Helse- og velferdsrett ¹ er et rettsområde som inneholder et stort og komplekst lovverk. Rettskildebildet ² er omfattende og krever kunnskap også om menneskerettslige forpliktelser. Et kjennetegn ved velferdsstaten er at den ivaretar mennesker med ulik grad av hjelpebehov, som på grunn av eksempelvis sykdom, ulik grad av nedsatt funksjonsevne, sosial utenforskap, høy alder, eller som av andre årsaker ikke kan ta vare på seg selv. Rettsliggjøring av samfunnet har bidratt til å plassere ansvaret for tjenestene i kommunale og statlige virksomheter, og lovgiver har lovfestet rettighetene for mottakerne av tjenestene. Fellesskapet tar dermed ansvar for at mennesker med hjelpebehov får nødvendig tjenester uavhengig av årsak. Juss som fag griper dermed inn i alle livets områder. Vi kan derfor si at juss handler om livet. Juss er i seg selv ikke et mål, men et middel for å finne løsninger på ulike problemstillinger. Lovgivningen regulerer eksempelvis organiseringen av helse- og velferdstjenestene, stiller krav til ansatte i tjenestene, og gir rettigheter til mottakere av tjenestene og deres pårørende. I den praktiske hverdagen bidrar jussen som et redskap for å få samfunnet til å fungere bedre for enkeltmennesker.

Vernepleieren er en viktig og sentral aktør som bidrar til å oppfylle rettighetsfestede tjenester i flere av velferdstjenestenes virksomheter. Vernepleierutdanningenes samfunnsoppdrag er blant annet å utdanne kompetente profesjonsutøvere som kan bidra til å fremme selvbestemmelse, deltakelse, mestring, helse- og livskvalitet hos personer med fysiske, psykiske og /eller sosiale funksjonsnedsettelser, i et livsløpsperspektiv. ³ Vernepleiere må derfor ha kompetanse i å forstå betydningen av de plikter lovgiver har pålagt dem som helsepersonell, samtidig som de skal løse spørsmål knyttet til handlinger og beslutninger av juridisk karakter. I dette arbeidet er vernepleieren ikke bare profesjonsutøver, men også rettsanvender.

Tradisjonelt tenker vel de fleste at jussen forvaltes av dommere, advokater og jurister som har det til felles at de alle har tatt embetseksamen i juss. Men de fleste som må bruke juss i arbeidet har ikke formell juridisk utdanning. Allikevel er ikke-jurister rettsanvendere med samme krav om riktig forståelse og bruk av rettsregler, som jurister. Eksempel på rettsanvendere som ikke er jurister kan være en sosionom ansatt i Nav som behandler en søknad om arbeidsavklaringspenger, en lege som må vurdere om pasienten er samtykkekompetent, eller en vernepleier som må ta stilling til om pårørende skal få informasjon, og om de i så fall har rett til å medvirke i avgjørelser om tjenestetilbud til en voksen person med kognitiv funksjonsnedsettelse, for å nevne noen.

Rettsanvendelsen reguleres av lover, og rettsanvenderen kan derfor ikke fritt beslutte, bestemme eller gjennomføre faktiske handlinger, uten å holde seg innenfor rammen av det lovgiver har bestemt. Når eksempelvis ansatte i bofellesskapet bestemmer at brukeren skal ha alarm på døra til leiligheten sin slik at de kan vite om vedkommende går ut, eller de setter lås på kjøleskapet fordi de mener brukeren har lagt på seg, så må man spørre seg – er det lov til å gjøre det vi gjør? Og i så fall på hvilket rettslig grunnlag?

1.1 Vernepleieren som autorisert helsepersonell

Vernepleieren er autorisert helsepersonell jf. helsepersonelloven ⁴ (hpl.) § 3, jf. § 48. En autorisasjon er en godkjenning fra offentlig myndighet om at de krav som følger av yrkestittelen er oppfylt. Rettsvirkningen av autorisasjon er todelt. Den positive rettsvirkning er beskyttelse av tittelen vernepleier. Den negative rettsvirkning er at helsepersonellet er underlagt offentlig tilsyn, noe som innebærer at ved tilsynssak kan autorisasjonen tilbakekalles helt eller delvis, dersom vernepleieren blir funnet skyldig i å ha gjort noe som er i strid med forsvarlig yrkesutøvelse, jf. helsepersonelloven (hpl.) § 4. ⁵ Det å miste autorisasjonen innebærer i tap av mulighet til å utøve yrke, noe som også får virkning nasjonalt. Dette er alvorligere enn å bli oppsagt i jobben, fordi oppsigelse ikke betyr at man ikke kan søke arbeid i andre virksomheter.

En forutsetning for autorisasjonen er imidlertid at man har oppfylt lovpålagte krav til gjennomføring av vernepleierstudiet, og dermed oppnådd kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse i henhold til emnebeskrivelsene i studieplanene. Studieplanene skal være i samsvar med forskrift for nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. ⁶ Formålet med forskriften er å sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå slik at kandidatene som uteksamineres har en felles kompetanse uavhengig av hvor i landet de har tatt utdanningen. Vernepleierutdanningens overordnede formål er å kvalifisere for helse-, omsorgs-, og velferdstjenester i et livsløpsperspektiv, jf. § 2. Forskriften stiller videre krav til utdanningene om å sørge for at uteksaminerte kandidater har oppnådd læringsmål innen følgende kompetanseområder:

• Profesjon, etikk og samarbeid
• Miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering
• Helsefremming og helsehjelp
• Inkludering, deltakelse og rettigheter
• Kritisk tenkning, kunnskapsbasert praksis og innovasjon

Forskriften tydeliggjør særlige oppgaver vernepleiere har, som å bidra til likeverd og likebehandling, og ivaretakelse av særlig sårbare grupper i alle livssituasjoner. I forskriften er dette kravet satt under kompetansemål – Inkludering, deltakelse og rettigheter.

Profesjonsplikten er beskrevet under kompetanseområde profesjon, etikk og samarbeid. Rammen for profesjonsplikten følger ellers av helsepersonelloven. Kravene som følger av lov og forskrift på de områder vernepleieren er ansatt, rammer inn vernepleierens handlingsrom. Dette vil bli nærmere omtalt under gjennomgang av sentrale lovbestemmelser. Vernepleierens kunnskap og kompetanse om helse er grunnleggende for å kunne yte velferdstjenester til ulike grupper i samfunnet i et livsløpsperspektiv. Som helseprofesjon bygger vernepleieren sin forståelse av helse på Verdens helseorganisasjon (WHO) sin definisjon. Med «helse» forstår vernepleieren en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser. ⁷ Dette innebærer at vernepleierens helseperspektiv bidrar til å forebygge psykisk uhelse og sosialt utenforskap, så vel som å bidra i helsebevarende, forebyggende og behandlende helsearbeid, herunder pleie- og omsorgshjelp. Vernepleieren har derfor en kompetanse ingen annen helseprofesjon har.

Det hender at det oppstår antakelser om at vernepleieren ikke har «nok» helsekompetanse i forhold til andre helseprofesjoner, eller at det er uklart hva vernepleieren har lov til å gjøre av ulike arbeidsoppgaver etc. ⁸ FO har flere eksempler på spørsmål og problemstillinger som de ofte får henvendelser om både fra kommuner og enkeltpersoner når det gjelder vernepleierens kompetanse som helsepersonell. ⁹ Ofte gjelder spørsmålet hvilke prosedyrer vernepleiere kan gjennomføre når det gjelder medisinhåndtering, prosedyrer og behandling, blodprøver, urinprøver etc. Helsepersonelloven regulerer i liten grad kvalifikasjonsspørsmål knyttet til oppgaver. Kravet til helsepersonellets yrkesutøvelse vurderes i forhold til hva som er forsvarlig ut i fra de oppgaver som skal gjennomføres. Hva vernepleieren kan og skal gjøre rammes inn av det som til enhver tid anses å være «god praksis». Hva som er god praksis vurderes i henhold til forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, slik det gjør for alt helsepersonell uavhengig av helseprofesjon.

Vernepleierens helsekompetanse kan og skal ikke sammenlignes med andre yrkesgrupper sin kompetanse som noe mer eller mindre. Vernepleieren er autorisert helsepersonell, og som tidligere nevnt er autorisasjonen en godkjenning av at krav som følge av utdanning og yrkestittel, er oppfylt. Når vernepleieren som eneste helseprofesjon har med sosial helse i sin kompetanse, gjør dette at vernepleieren har et tillegg av et annet perspektiv og en kunnskap om helse enn det som tradisjonelt omtales som helsekunnskap.

Når det noen ganger stilles spørsmål ved vernepleierens kompetanse knyttet til enkelte arbeidsoppgaver som medisinskfaglige prosedyrer (kan en vernepleier ta blodprøver?), eller ved utlysning av stillinger, skyldes nok dette hovedsakelig manglende kunnskap om vernepleierprofesjonens innhold. Autoriserte vernepleiere mangler ingenting, de har den profesjonsfaglige kunnskap de skal ha. Hvilke oppgaver vernepleieren kan og skal gjøre vil derfor avhenge av hvor vernepleieren er ansatt, og tjenestens behov. Det er ingenting i veien for at vernepleieren kan få opplæring i ulike prosedyrer som tradisjonelt har vært forbundet med andre profesjoner. Dette vil være nødvendig eksempelvis i arbeid på sykehjem og i hjemmetjenesten. Vernepleiere har med andre ord ingen begrensninger i sin autorisasjon som sier at det er prosedyrer som ikke kan gjennomføres av en vernepleier. Vernepleiere kan utføre de prosedyrer som er delegert fra behandlende lege, og skal delta i opplæring der tjenestens behov tilsier dette.

Hvilke oppgaver som skal kunne gjennomføres må derfor vurderes opp imot tjenestens behov og skal være forsvarlig, uavhengig av yrkestittel. Grad av opplæring og veiledning vil for alt helsepersonell være avhengig av hva de har praktisert, og hvor lenge de har praktisert etter endt utdanning. Dersom en vernepleier melder fra om behov for opplæring eller veiledning, har arbeidsgiver en plikt til å sørge for at opplæring eller veiledning blir gitt. En vernepleier som har arbeidet i barneverntjenesten i mange år, vil ha behov for å friske opp kunnskap og ferdigheter for å sikre forsvarlig gjennomføring av medisinskfaglige prosedyrer, før vedkommende tildeles oppgaver i ny stilling på et sykehjem for eksempel.

Derfor er det viktig å gjenta at det er ingen begrensninger i autorisasjonen til vernepleiere. Vernepleierens kompetanse er ikke begrenset når det gjelder legemiddelhåndtering og prosedyregjennomføring. Kravet til vernepleiere er som for alt annet helsepersonell å sikre forsvarlige tjenester. Det er heller ingen begrensninger i vernepleierens autorisasjon når det gjelder ansvarsvakter, bakvakter eller lederstillinger. Enhver som har ansvarsvakt, bakvakt eller innehar en lederstilling skal ha kompetanse til å ivareta de oppgaver som kreves. Dette betyr å foreta riktige faglige vurderinger og gjennomføre handlinger på en forsvarlig og rettmessig måte. Ledere har en særlig oppgave i å vurdere hvilken kompetanse som kreves i virksomheten, slik at de tjenester virksomheten skal utføre er forsvarlige. Ledere skal sikre at virksomheten har internkontrollsystem som er i henhold til lovbestemte krav jf. hpl. § 16.

En arbeidsgiver kan derfor ikke utelukke en vernepleier på grunn av påståtte formelle mangler knyttet til innholdet i autorisasjonen. Arbeidsgivere har styringsrett i ansettelser, men må vurdere virksomhetens kompetansebehov opp imot det behovet enhver tjenestemottaker har, slik at forsvarlighet sikres i tjenestene.

I vernepleierens kompetanse ligger særlig kunnskap om hvordan bidra til mestring gjennom kartlegging av ressurser og avdekke hjelpebehov i hverdagslivet til personer med ulik grad av funksjonsnedsettelser både fysisk, psykisk og sosialt. Dette er viktig kunnskap fordi individuelle faktorer så vel som omgivelsesfaktorer kan ha betydning for helse, også i forståelsen deltakelse og mestring. Kommunikasjonskompetanse er ofte avgjørende i helseoppfølging, og for forståelsen av helsesituasjonen til tjenestemottakere. Enkelte personer med utviklingshemming kan for eksempel mangle språk og språkforståelse, noe som gjør det vanskelig å uttrykke seg på en måte som blir forstått av andre. Det samme gjelder personer som av andre årsaker har mistet språket på grunn av eksempelvis demenssykdom eller ulykkeskade. Som helsepersonell har vernepleieren kompetanse i å legge til rette for bruk av alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) med utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger. ¹⁰ Det å kunne gjøre seg forstått er ikke bare avgjørende i samhandling om helse, men også for å kunne utøve selvbestemmelse i tilknytning til dette.

Viktig i helseoppfølging av personer som ikke selv kan uttrykke hvordan de har det, er kunnskap om diagnostisk overskygging. Dette fordi sykdommer kan overses fordi symptomene, som atferdsendring, tillegges eksempelvis diagnosen utviklingshemming. ¹¹ Kunnskap om diagnostisk overskygging er derfor helt sentral for å kunne sikre riktig diagnostisering, behandling og oppfølging av personer som selv ikke kan forklare eksempelvis til sin primærlege hvordan de har det. Forskere ved Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemming og psykisk helse (NKUP), skriver i en artikkel om systematiske feilkilder i utredning av psykisk lidelse hos pasienter med utviklingshemming at utredning av psykisk helse både kan føre til overdiagnostisering så vel som underdiagnostisering som følge av diagnostisk overskygging. ¹²

Flere vernepleiere arbeider med tilrettelegging for elevenes opplæring i skolen. Da er kunnskap om elevens fysiske, psykiske og sosiale helse avgjørende for valg av metoder og tiltak. Utgangspunktet for tilrettelegging for elevens mestring og utvikling er å forstå hva det innebærer å ha utfordringer for eksempel med sosial samhandling, språk eller motorikk. Det er forventet at vernepleieren har nødvendig kunnskap til å forstå årsaker og forhold som påvirker kognisjon, somatikk og atferd generelt, og kognitive funksjonsnedsettelser og utviklingshemming spesielt, jf. forskriften § 10 c. Det betyr at helsekompetansen er like viktig her som når vernepleieren yter tjenester i andre virksomheter. Et annet eksempel er når vernepleieren arbeider med personer med demens. Det er ikke tilstrekkelig å ha generell kunnskap om demens. Dersom pasienten har demens av Alzheimer type, er det helt nødvendig å vite hva denne diagnosen innebærer av utfordringer for den aktuelle pasienten spesielt. Dette er nødvendig kunnskap for å kunne gi god helse- og omsorgshjelp til pasienten.

Som autorisert helsepersonell må vernepleieren med andre ord følge lovpålagte krav som følger av autorisasjonen i alle arbeidsforhold. Forpliktelsene knyttet til forsvarlig yrkesutøvelse og god praksis gjelder uavhengig av hvilken virksomhet vernepleieren er ansatt i. Det er derfor et personlig ansvar å sikre at det man gjør er i henhold til kravene til «god praksis». Vernepleieren plikter å holde seg faglig oppdatert og i stand til å sette begrensninger for handlinger og avgjørelser som ligger utenfor eget kompetanseområde. I miljøterapeutisk arbeid kan ikke vernepleieren for eksempel bruke metoder vedkommende selv mener er aktuelle, uten å ha forsikret seg om at disse er anvendbare, oppdaterte og at de etter en nærmere kartlegging av den aktuelle situasjonen fremstår faglig og etisk forsvarlig. Kravene finner vi igjen i kompetanseområde miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, og operasjonalisert i forskriftens kapittel 3, §§ 7, 8 og 9. ¹³ For alle kompetanseområder er det etter forskriften krav om å ha kunnskap, ha bred kunnskap, og anvende faglig kunnskap.

Utdanning forplikter fordi det settes forventninger og krav til kompetansen og yrkesutøvelsen. For vernepleieren stilles det krav til både profesjonsfaglig kompetanse, og til rettsanvendelseskompetanse. ¹⁴ Inn under profesjonsfaglig kompetanse ligger også krav om etisk kompetanse i form av etisk refleksjon og et kritisk blikk på egen så vel som andres praksis.

1.2 Vernepleieren som rettsanvender

Vernepleieren skal i tillegg til å yte gode forsvarlige tjenester, også vurdere om personen dette gjelder har et helhetlige tjenestetilbud, som imøtekommer behovet for tjenester. Dette innebærer en løpende vurdering av om personen får tjenestene vedkommende har rett til og krav på. I denne prosessen er vernepleieren en rettsanvender. Lovgiver har som nevnt gitt de rettslige rammer for vernepleierens yrkesutøvelse. Vernepleieren vil i alle tjenesteforhold møte utfordringer som stiller krav til riktige handlinger og beslutninger. Den enkelte vernepleier kan ikke treffe beslutninger på grunnlag av hva den enkelte finner mest hensiktsmessig eller formålstjenlig. Det er til enhver tid de gjeldende rettsregler som styrer hvilke beslutninger og faktiske handlinger vernepleieren skal eller kan ta.

I mange tilfeller er det vanskelig for personer uten formell juridisk kompetanse å forstå juss da det juridiske språket kan virke fremmed slik at lovtekst blir vanskelig å få tak på. For å forstå hvordan å finne frem i lovtekst og forstå denne er det nødvendig å ha noe kunnskap om den juridiske metoden. Selv om jussen ikke er så alt for fremtredende i vernepleierens utdanning, må vernepleiere allikevel forstå og anvende jussen riktig innen eget ansvarsområde. Det holder ikke å tro at man kan foreta en handling, eller ta en avgjørelse eksempelvis forbundet med tvang, uten det som kalles et gyldig rettsgrunnlag. Det vil være i strid med Grunnloven § 113. Med gyldig rettsgrunnlag menes at det må finnes en bestemmelse i lov som tillater handlingen eller gir anvisning på hvilke vilkår som må oppfylles for at tvang skal kunne legitimeres (dvs. godkjennes). Forskning viser at mange ikke-jurister opplever at det er vanskelig å finne frem til riktige rettsregler og forstå bruken av disse. ¹⁵ Grunnen til dette er nettopp at fremgangsmåten, det vil si prosessen frem til løsningen på et juridisk spørsmål styres av regler, også kalt den juridiske metodelære.

1.2.1 Den juridiske metodelære

Juridisk metode er et fag som læres hovedsakelig på de juridiske utdanningene, og ferdigheter i bruken av denne metoden oppøves gjennom praktisering. Juridisk metode stiller krav til rettsanvenderen om hvilke rettskilder eller sagt på en annen måte – hvilke gyldige argumentasjonskilder som skal anvendes. Det er for eksempel ikke en kommunes interne retningslinjer som bestemmer hvilke helse- og omsorgstjenester kommunen plikter å ha tilbud om. Kommunens plikter følger av helse- og omsorgstjenesteloven. Interne retningslinjer kan heller ikke frata innbyggerne lovpålagte rettigheter.

Lover blir stadig endret i takt med skiftende politisk flertall, og kravet til rettsanvendelse forutsetter bruk av det som til enhver tid er gjeldende rett. Med gjeldende rett menes de lover som gjelder nå, og de finnes alltid oppdatert på lovdata.no. Forskrifter gjelder også som lov, fordi disse utledes av lov. Rundskriv og normative nasjonale veiledere er faglige forklaringer på hvordan lovbestemmelser skal forstås, men disse kan inneholde feilskrift og kan også bli utdaterte. Derfor er det en god regel å alltid lese loven først (LLF).

For å finne svar på et juridisk spørsmål må man alltid starte med faktum. Faktum er den situasjonen man er i, eller som man har fått kunnskap om og som krever en løsning. Da er det grunnleggende viktig at rettsanvenderen har forstått innholdet i situasjonen og hva den krever. Det gjøres gjennom innsamling av opplysninger som tidligere er dokumentert, i tillegg til ytterligere observasjoner, kartlegginger og vurderinger som bidrar til å forstå den aktuelle situasjonen. I juridisk metode snakker vi om faktum som faktiske forhold som har betydning i et saksforhold.

Svært forenklet kan trinnene i den juridiske metodelære fremstilles på følgende måte:

1. Formulere en rettslig problemstilling. Her må først den faktiske situasjonen kartlegges og vurderes da det er denne situasjonen som er utgangspunktet for rettsanvendelsen. Kartleggingen må være faglig og objektiv slik at alle faktiske forhold av betydning innhentes for å få klarhet i situasjonen, og hva situasjonen krever av handling. Når faktum er klarlagt formuleres det juridiske spørsmålet: Eksempelvis slik – Har helsepersonell hjelpeplikt?
2. Finne rettslig grunnlag. Neste steg er å finne en lovregel som kan gi svar på det vi lurer på. Helsepersonelloven § 7: «Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig». Da må vi først forklare hvem som er helsepersonell, hva menes med helsehjelp og hva ligger i vilkåret påtrengende nødvendig
3. Klarlegge regelen (generell rettsanvendelse). Nå må vi gå nærmere inn i den aktuelle lovregelen og finne ut hva innholdet betyr. Hvem som er helsepersonell er definert i hpl. § 3, første ledd, hvor det står at dette gjelder personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49, ogi tillegg elever og studenter i forbindelse med helsefaglig opplæring. Alle borgere har plikt til å yte livreddende behandling eksempelvis ved et ulykkessted. Men – øyeblikkelighjelp plikten i § 7 inneholder en spesiell og skjerpet plikt for helsepersonell. Det er denne særlige profesjonsplikten som skal sikre at personer som trenger hjelp skal få rask og riktig behandling. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell, jf. § 3, tredje ledd.
   
   Det vi så må gjøre er å ta utgangspunkt i den aktuelle lovregelen, og tolke vilkåret «påtrengende nødvendig» jf. § 7. I helsepersonellovens forarbeider står det at det er høy terskel for at plikten skal inntre, og at plikten gjelder situasjoner som «krever livreddende innsats og innsats for å avverge alvor­ lig helseskade for å hjelpe pasienten ut av en akutt situasjon». ¹⁶ Faren for liv gjelder også fare for andres liv. Et eksempel på det siste, er en pasient som ved psykose utgjør fare for andres liv. Forarbeidene viser til at dette gjelder situasjoner som er tidsavgrenset.
4. Bruke regelen på den aktuelle situasjonen (faktum). Rettsanvendelsen er forholdet mellom faktum og den ferdigtolkede rettsregelen. Det er faktum i saken som avgjør om dette er en situasjon som innebærer nærliggende eller alvorlig fare for liv eller alvorlig helsesituasjon. Dersom personen motsetter seg hjelpen, men helsepersonellet mener hjelpener «påtrengende nødvendig» jf. hpl. § 7, kommer bestemmelsen til anvendelse på faktum.
5. Konklusjon. Konklusjonen svarer ut det rettslige spørsmålet. Hovedregelen er dermed at helsepersonell har hjelpeplikt, jf. § 7. Den aktuelle situasjonen kan bety at helsepersonell skal gripe inn også mot personens vilje dersom hjelpen er påtrengende nødvendig. Eller den aktuelle situasjonen kan tilsi at man kommer frem til motsatt resultat avhengig av opplysningene i faktum. Svaret på spørsmålet kan imidlertid ikke bli kanskje.

Eksempelet over er svært forenklet for å vise stegene i rettsanvendelsen. For å finne svar på spørsmålet om helsepersonell har hjelpeplikt, har vi tolket § 7 og klarlagt innholdet i bestemmelsen. Måten tolkingen er foretatt på er ikke tilfeldig valgt. Når jeg viser til hva som ligger i vilkåret påtrengende nødvendig, så er meningsinnholdet hentet fra en gyldig kilde, nemlig lovens forarbeider. En lovs forarbeider er de dokumenter som ligger til grunn for lovvedtaket som Regjeringen og departementets forslag til lovtekst, (Prp. L.) eller en innstilling som Stortingets fagkomite har lagt frem for Stortinget i plenum (Innst. L.) ¹⁷ I disse dokumentene finner vi svar på spørsmål om innhold i ulike lovbestemmelser. Vi foretar dermed en tolking av enkelte ord og vendinger i lovteksten, og vi finner i forarbeidene også en nærmere forklaring på hva som er formålet med loven.

Når vi har tolket og funnet meningsinnholdet i en lovregel, kan det hende denne bestemmelsen ikke passer med faktum i saken. Da må vi se om det finnes andre bestemmelser som kan komme til anvendelse, noe som gjør at vi igjen må starte med lovens ordlyd og tolke denne. Jeg vil komme tilbake til de fem stegene i rettsanvendelsen ved gjennomgang av andre bestemmelser som følger av det vi kaller materiell lovgivning.

Juridisk metode kalles også rettskildelære, og er læren om hvordan rettsanvenderen skal gå frem for å finne innholdet av rettsregler og løse konkrete rettsspørsmål slik eksempelet over viser. Metoden består av normer, det vil si regler, for riktig rettslig argumentasjon. En rettsregel viser retning om hva som er tillatt, forbudt eller påbudt. Den sier også noe om hva eksempelvis pasienter, brukere, foreldre og barn har krav på eller ikke. Disse reglene vedtas av Stortinget. Vi snakker da om formelle lover.

Rettsregler vil i tillegg til å vise retning også regulere atferd. Dette gjøres gjennom ulike rettsvirkninger. Hvis eksempelvis en vernepleier ikke følger de krav som følger av helsepersonellovens bestemmelser, kan vedkommende miste autorisasjonen. Tap av autorisasjon er dermed en av flere mulige rettsvirkningen av ikke å overholde lovens krav til yrkesutøvelsen. Rettsregler bidrar også til å løse rettskonflikter og avgjør hva som blir løsningen og resultatet av konflikten.

1.2.1 Skjønn og skjønnsutøvelse

På flere rettsområder vil rettsanvendelsen styres av skjønnsmessige vurderinger. Vesentlig for riktig skjønnsutøvelse er at rettsanvenderen holder seg innenfor lovens rammer, og bygger avgjørelsen på riktig opplyst faktum. En bestemmelse i en lov kan gi rettsanvenderen en frihet til å velge om og i tilfelle på hvilken måte en tjeneste skal gis. For eksempel har en innbygger i en kommune rett på nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1. Hvilken hjelp dette er sier ikke denne bestemmelsen noe om. Vi må derfor se på helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3, som sier hvilke tjenester kommunen har ansvar for, og dermed også skal ha tilbud om. Men spørsmålet om hvilken hjelp som er nødvendig i det enkelte tilfellet er ikke gitt. Det er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Selv om lovens vilkår er oppfylt er med andre ord ikke resultatet gitt. En pasient/bruker kan dermed oppfylle retten til nødvendig hjelp fra kommunen, og kommunen kan for å oppfylle sin plikt gi ulike typer hjelp basert på en forsvarlighetsvurdering. Det kan for eksempel være å gi helse- og omsorgshjelp i hjemmet, eller på institusjon.

Vurdering av «barnets beste» etter barnevernsloven § 1-3 er et annet eksempel. ¹⁸ Hensynet til barnets beste skal legges til grunn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, og barnets mening er et sentralt moment i vurderingen. Bestemmelsen presiserer også at alle tiltak som vedtas av barnevernet skal være til barnets beste, jf. annet punktum. Barnevernet må sannsynliggjøre at tiltaket vil medføre en positiv endring for barnet. ¹⁹

Tilsvarende vilkår knyttet til skjønnsmessige vurderinger finner vi i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Kapittelet angir et stort handlingsrom for bruk av faglige skjønnsmessige vurderinger. Rettsanvenderen er pålagt å finne andre løsninger enn bruk av tvang jf. § 9-5 første ledd, med unntak av plutselige nødsituasjoner. Hvilke andre løsninger dette er, sier bestemmelsen ikke noe om.

Et annet eksempel er sosialtjenesteloven § 18 som sier at personer som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad. ²⁰ Dersom personen ikke kan arbeide og ikke har andre økonomiske rettigheter, så skal stønad til livsopphold innvilges. Begrepet «livsopphold» er en rettslig standard og endres over tid med samfunnsutviklingen. Men det er klart at mat, klær, medisiner, husholdningsartikler, reiseutgifter, boutgifter og liknende faller inn under begrepet.

I § 19 finner vi et eksempel hvor loven gir rettsanvenderen mulighet til å foreta en skjønnsmessig vurdering. Denne bestemmelsen sier at selv om personen ikke fyller vilkårene i § 18, så kan kommunen i særlige tilfeller yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Denne bestemmelsen er underlagt kommunens frie skjønn. Kommunen har etter § 20 anledning til å sette vilkår for tildeling av den økonomiske stønaden ved at mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende arbeidsoppgaver i hjemkommunen jf. § 20. Det er imidlertid ikke fritt opp til kommunen å bestemme hvilke vilkår som kan settes, og det er heller ikke slik at det skal settes vilkår ved tildelingen. Dette er en kan bestemmelse, og eventuelle vilkår skal ses i sammenheng med formålet med hjelpen.

På de neste sidene vil noen sentrale lover og bestemmelser for vernepleieren som helsepersonell og rettsanvender presenteres. Målet med dette er ikke å presentere en full oversikt over innholdet i alle bestemmelsene i alle lovene, men noen av de mest sentrale. Videre har jeg valgt å ta med eksempler fra vernepleierfaglig arbeid, for å forklare og belyse ulike aktuelle problemstillinger.

1. Helse- og velferdsrett omhandler rettsregler inne følgende områder: helserett, trygderett, sosial vernerett, barnevernrett, utdanning og retten til arbeid, og i tillegg også regler om tvang innen nevnte rettsområder. ↩︎
2. Med rettskilder menes eksempelvis lov, forskrift, lovforarbeid, rettspraksis og forvaltningsprak-sis. Dette er det vi kaller gyldige argumentasjonskilder og vil bli nærmere omtalt under verne-pleieren som rettsanvender. ↩︎
3. Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (FOR-2019-03-15-411) § 2, hvor formålet med utdanningen er nærmere beskrevet. ↩︎
4. Lov om helsepersonell mv. (hpl.) LOV-1999-07-02-64 ↩︎
5. Forsvarlighetskravet i § 4, og andre sentrale bestemmelser i helsepersonelloven vil bli omtalt senere. ↩︎
6. FOR-2019-03-15-411 ↩︎
7. Verdens helseorganisasjon (WHO) forordet. https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/internasjonalt-helsesamarbeid/innsikt/verdens-helseorganisasjon-who/id435126/ ↩︎
8. https://fo.no/vernepleier/ ↩︎
9. FO. Vernepleiere er autorisert helsepersonell. https://www.fo.no/vernepleiere-er-autoriserthelsepersonell/ ↩︎
10. Se mer om tema ASK i Jørn Østvik: “Kommunikasjon hos mennesker med utviklingshemming” i Erik Søndenaa og Nina Christine Dahl: Helse- og omsorg for personer med utviklingshemming, Universitetsforlaget 2023. ↩︎
11. På NAKU.no finnes det flere rapporter og forskningsartikler i kunnskapsbanken om dette temaet. ↩︎
12. Arvid Nikolai Kildahl, Hanne Weie Oddli og Sissel Berge Helverschou: Bias in assessment of co-occurring mental disorder in individuals with intellectual disabilities: Theoretical perspectives and implications for clinical practice. Journal of Intellectual Disabilities, 2023, 1-22. 1-22 Doi: 10.1177/17446295231154119 ↩︎
13. Se forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. FOR-2019-03-15-411. ↩︎
14. Med rettsanvendelseskompetanse menes kompetanse i å løse juridiske spørsmål ↩︎
15. Wenche Natland Dahlen og Elizabeth Langsrud. «Ikke -juristers bruk av rettsregler- en analyse av profesjonsutøveres beskrivelse av rettsanvendelsen i helse- og velferdstjenestene». Kritisk juss 3/2021 s. 185–206. https://doi.org/10.18261/issn.2387-4546-2021-03-04. ↩︎
16. Ot. prp. nr.13 (1998-1999) side 53 ↩︎
17. Erik Magnus Boe. Grunnleggende juridisk metode. En introduksjon til rett og rettstenkning. Universitetsforlaget. 4. utgave 2020 s.131. ↩︎
18. Lov om barnevern (bvl.) LOV-2021-06-18-97. ↩︎
19. Se nærmere om dette i lovens forarbeider Prop. 133 L (2020-2021) side 83. ↩︎
20. Lov om sosiale tjenester (sotjl.) LOV-2009-12-18-131. ↩︎