Kravet til forsvarlighet gjelder for alle profesjoner. Vi forventer at håndverkere utfører arbeidet sitt i henhold til lovbestemte krav, at broer holder forsvarlig standard, og at de som er satt til å transportere oss i tog, buss eller fly, vet hva de holder på med og er kvalifiserte for yrket. Et slikt krav gjelder også for helsepersonell, uavhengig av hvilken profesjon man tilhører, og for helse- og omsorgstjenesten.
I det følgende fremstilles de lovbestemte krav til forsvarlighet etter helsepersonellloven og helse- og omsorgstjenesteloven, barnevernsloven og forvaltningslovens krav om forsvarlig saksbehandling.
4.1 Helsepersonelloven § 4
Da helsepersonelloven ble vedtatt i 1999 fikk vi en felles lov om helsepersonellets plikter for alt helsepersonell uavhengig av profesjon. Tidligere var krav til forsvarlighet lovregulert for enkelte persongrupper som leger, tannleger og jordmødre. I disse tidligere lovene for nevnte persongrupper ble det lagt til grunn at forsvarlighetskravet skulle gjelde for alle grupper helsepersonell. Sentrale punkter fra disse tidligere lover er lagt til grunn i helsepersonelloven.
Etter hpl. § 4 første ledd skal helsepersonell utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Det som er spesielt med forsvarlighetskravet er at dette er en rettslig standard med dynamisk innhold. 1 Med det menes at for å finne innholdet i lovens krav, må vi gå utover lovens ordlyd og finne svar i den forskning og fagutvikling som ligger til grunn for de ulike profesjoners kunnskap. I forarbeidene til den gamle legeloven ble rettslig standard beskrevet som «den til hver tid alminnelige skikk og bruk hos gjennomsnittslegen». 2 I dag snakker vi om det som til enhver tid vil være «god praksis». God praksis kjennetegnes av at den er basert på oppdatert kunnskap forankret i forskning og erfaringsbasert praksis.
Bestemmelsens første ledd stiller også krav til omsorg. Omsorgsplikten er knyttet til helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Det er situasjonen som avgjør grad av omsorg. En hjemmeboende som er avhengig av hjelp hele døgnet vil med rette kunne forvente større omsorg fra tjenesteyterne enn en pasient som er inne hos fastlegen i 15 minutter til konsultasjon. Dette er et krav som også tidligere var lovfestet. Manglende omsorg vil også vært brudd på yrkesetiske retningslinjer, og dermed heller ikke i henhold til forsvarlig yrkesutøvelse. 3 Lovgiver har lagt innhold i omsorgskravet som en objektiv standard til hvordan helsepersonell opptrer og kommuniserer med pasient, bruker og pårørende, i tillegg til at pasient eller bruker skal ha de tjenester vedkommende har krav på. Det er mye omsorg i måten vi samhandler og kommuniserer på, og det kan tilsvarende være stor mangel på omsorg i samhandling og kommunikasjon. Tenk bare på hvor stor ubalanse det i utgangspunktet er i maktforholdet mellom den som har et behov for hjelp, og den som er i posisjon til å gi hjelp. Lovgiver oppveier dette skillet gjennom å stille krav til helsepersonell og tilsvarende rettigheter til mottakere av tjenestene og deres pårørende.
Kravet til helsepersonellets kvalifikasjoner vurderes ut ifra den faktiske situasjonen helsepersonellet befinner seg i og pasient eller brukers behov for hjelp. Her vurderes kvalifikasjonene ut fra en aktsomhetsnorm, noe som innebærer en vurdering av det enkelte helsepersonellets faktiske kunnskap. Det vil til enhver tid være krav om å innhente kunnskap fra annet kvalifisert helsepersonell der egen kompetanse ikke strekker til. Jeg bruker å si at det er viktigere å vite hvor egen kompetanse slutter, fremfor å fremheve all den kunnskap man har. Grensen for egen kompetanse gjør at man konfererer og samhandler med kvalifisert helsepersonell som for eksempel å ringe legevakt eller kontakte primærlege der situasjonen krever det. Helsepersonell må også være kjent med handlingsrommet som følger av lovgivers krav til situasjonsbestemte handlinger som for eksempel grensen mellom selvbestemmelse og tvang. I vurderingen av hva som er forsvarlig kan man dermed stille følgende spørsmål : « ut i fra din kompetanse, var det ikke noe i den aktuelle situasjonen som tilsa at du burde tenkt og handlet annerledes?»
Helsepersonell kan imidlertid ikke lastes for forhold man selv ikke har hatt herredømme over, som eksempelvis systemsvikt. Dette kan være feil ved elektroniske dokumentasjonssystem som gjør at viktig informasjon ikke kommer frem. Man vil heller ikke kunne stilles til ansvar for forhold hvor handlingsalternativene ville vært en «uforsvarlig unnlatelse eller ulovlig handling». 4 Med uforsvarlig unnlatelse menes å for eksempel ikke gi pasienten nødvendig informasjon, eller å ikke innhente samtykke før behandling. Med ulovlig handling menes her å omgå selvbestemmelse gjennom manipulasjon eller annen form for urettmessig tvang.
Helsepersonell skal altså holde seg faglig oppdatert, ikke gå ut over eget fagområde og ikke overskride egne faglige kvalifikasjoner. 5 Formålet med forsvarlighetskravet er til enhver tid å sikre pasient eller bruker gode og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Kravet til det enkelte helsepersonell øker med grad av utdanning og spesialisering. Selv om for eksempel andre yrkesgrupper som barnevernspedagoger, sosionomer, eller assistenter uten formell kompetanse som arbeider i helse- og omsorgstjenesten, også skal holde seg innenfor forsvarlighetskravet og ikke gå ut over det de er kvalifisert til å gjøre gjennom opplæring, vil autorisert helsepersonell være pålagt et særlig ansvar.
Vurderingen av hvilken kompetanse den enkelte faktisk har, tar utgangspunkt i profesjonskunnskapen autorisasjonen er lagt til, praksis, videre- og etterutdanning og kurs. Eksempelvis vil man kunne kreve av en nyutdannet vernepleier at vedkommende har oppdatert kunnskap om ny forskning, men ikke tilsvarende opparbeidede ferdigheter gjennom praksis. For en vernepleier med mange års praksis, vil erfaringsbasert kunnskap særlig kunne legges til grunn.
Helsepersonell skal selv sette grenser for hvilke handlinger vedkommende kan gjøre, og har plikt til å reservere seg dersom situasjonen tilsier dette. Det betyr at en arbeidsgiver ikke kan instruere helsepersonell til å gjennomføre handlinger og tiltak vedkommende vet ikke er i samsvar med forsvarlighetskravet og lovbestemte plikter.
Man hører ofte uttalelser og diskusjoner knyttet til mangel på ressurser i tjenestene noe som omtales som å ha det travelt eller å ha dårlig tid. Det er viktig å merke seg at dårlig tid ikke vil være et argument som unnskylder uforsvarlige handlinger. Det er ikke en subjektiv opplevelse av dårlig tid som her skal legges til grunn, men en objektiv vurdering av den faktiske handlingen og den tid man hadde til rådighet. Situasjoner kan oppstå hvor tidsmomentet kan tas med i vurderingen av om helsepersonell i en konkret situasjon burde vurdert eller handlet annerledes. Det kan oppstå situasjoner hvor flere sammenfallende hendelser medførte stress, slik at det ikke ble tid til å undersøke nærmere eller tilkalle hjelp. Det vil i så fall være et moment som kan legges positivt til grunn i vurderingen av om helsepersonellet er noe å bebreide. Dersom det skulle vise seg at det var tid til å undersøke situasjonen gjennom å innhente annet kvalifisert personale, før den aktuelle handlingen ble gjennomført, vil dette legges negativt til grunn i vurderingen av om det aktuelle helsepersonell burde handlet annerledes.
4.2 Helsepersonelloven § 16
I hpl. § 16 finner vi krav til organisering av virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester. Kravet innebærer at virksomheter som yter helse og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter jf. første ledd. Bestemmelsen innebærer et viktig element som er videreført som begrunnelse for tidligere legelov, om helsepersonellets uavhengighet i faglige spørsmål. Dette betyr at helsepersonell uavhengig av arbeidssted og organisasjonsform, først og fremst skal ta faglige hensyn ved ytelse av helsehjelp. 6
Bestemmelsen setter dermed en begrensning i arbeidsgivers styringsrett, ved at helsepersonell ikke kan organiseres inn i rammer som faller utenfor det som er lovbestemt. Arbeidsgiver skal legge forholdene til rette for å oppfylle lovpålagte plikter, og da i første rekke forsvarlig yrkesutøvelse. Et eksempel på dette er at en arbeidsgiver ikke kan la være å ansette personell med helsekompetanse til å utføre medisinskfaglige prosedyrer som følger av lovbestemte krav, for å spare penger.
Arbeidsgiver kan heller ikke pålegge helsepersonell å utføre handlinger vedkommende mener er uforsvarlig. For å sikre forsvarlig virksomhetsstyring og organisering er virksomhetene pålagt å ha internkontrollsystem. 7 I forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten er kravene nærmere beskrevet til å omfatte hvordan virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse og omsorgslovgivningen, jf. § 4. Arbeidsgivers styringsrett innebærer rett til å organisere tjenesten innen lovbestemte rammer, eksempelvis turnus. Etter § 16 ha virksomheten en tilretteleggingsplikt, og brudd på denne plikten kan få alvorlige konsekvenser for pasienter og brukere. Derfor har helsepersonell en varslingsplikt etter hpl. § 17, knyttet til forhold som kan medføre fare for pasienter og brukeres sikkerhet.
4.3 Helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1
Som tidligere nevnt er helse- og omsorgstjenesteloven en pliktlov for kommunene. Ansvaret for å yte eller tilby forsvarlige tjenester følger av lovens kapittel 4. Forsvarlighetskravet er også her en rettslig standard som danner utgangspunkt mot nedre grense mot det uforsvarlige. Forarbeidene til loven presiserer dette nærmere som «de konkrete vurderingene av hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres før avviket medfører at tjenesten blir uforsvarlig». 8 Kommunene kan utøve skjønn, men tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Hva som er anerkjent god praksis beskrives eksempelvis i Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer. Publikasjonene beskriver tiltak og løsninger basert på oppdatert faglig kunnskap. 9 Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 gjelder både for den enkelte virksomhet/tjeneste, og for kommunens samlede tjenestetilbud.
Bestemmelsen må videre ses i sammenheng med kravene til systemkontroll, jf. hol. § 3-1 tredje ledd og § 4-2 om systematisk kvalitetsforbedring og sikkerhet for pasienter og brukere. I lovens forarbeider er det gitt rammer for hva som inngår i forsvarlig virksomhetsstyring. Dette gjelder rammebetingelser, organisatoriske løsninger og systematisk arbeid med internkontroll, for å redusere muligheten for menneskelig svikt. Uklarheter om organisering og ansvarsfordeling innad i en tjeneste, vil kunne øke muligheten for uønskede hendelser. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten utdyper som nevnt kommunens plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestens omfang og kvalitet er i samsvar med lov og forskrift. 10
Forsvarlighetskravet etter hpl. § 4-1, er nærmere beskrevet i bokstav a-d. For det første skal tjenestene være helhetlige og koordinert jf. bokstav a. Dette betyr at bestemmelsen stiller krav til samarbeid både innad og internt, og mellom nivåer. Til dette arbeidet plikter kommunene å tilby individuell plan til de av kommunens innbyggere som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, se hol. kap. 7 og pbrl. § 2-5.
For det andre stiller § 4-1 bokstav b krav om at pasient eller bruker skal gis et verdig tjenestetilbud. Verdighetsgarantien er en del av forsvarlighetskravet. Man kan vanskelig se for seg oppfyllelse av kravet til omsorg uten av pasient eller bruker opplever å bli behandlet med verdighet, jf. hpl. § 4. I yrkesetisk grunnlagsdokument for blant andre vernepleiere, har FO lagt til grunn at helse- og sosialfaglig arbeid forutsetter evne til etisk refleksjon og holdninger preget av ydmykhet, velvilje og respekt. 11 Dette er forpliktende fellesverdier for vernepleieren som profesjonsutøver, og skal bidra til å hindre dårlig dømmekraft og etiske overtramp. De yrkesetiske kravene samsvarer med hpl. § 4. I tillegg klargjør verdighetsgarantiforskriften blant annet hvordan tjenestetilbudet skal utformes for å sikre retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester og et verdig tjenestetilbud, jf. § 1. 12 Et verdig tjenestetilbud innebærer med andre ord både at retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester oppfylles, i tillegg at krav til verdighet også stiller krav til måten tjenesteyterne opptrer og kommuniserer med pasient eller bruker på.
For det tredje skal kommunen etter § 4-1 bokstav c, sørge for at helse- og omsorgstjenesten og personell som yter tjenestene blir i stand til å overholde lovpålagte plikter. Her har kommunen et tilretteleggingsansvar, noe som stiller krav til organisering av virksomhetene, krav til internkontrollsystem og individuell opplæring, se hpl. § 16.
Og til sist stillers det krav til kommunene om å sikre tilstrekkelig fagkompetanse i tjenestene, jf. bokstav d. Helse- og omsorgstjenesten er i utgangspunktet profesjonsnøytral. Unntaket følger av § 3-1 annet ledd hvor det er lovfestet bestemte kompetansekrav. Denne bestemmelsen er imidlertid ikke uttømmende noe som betyr at kommunene selv må vurdere hvilken kompetanse som er nødvendig for å sikre innbyggerne forsvarlige helse- og omsorgstjenester. 13
4.4 Kort om sentrale bestemmelser knyttet til forsvarlighet etter barnevernsloven
Barnevernsloven inneholder også krav til forsvarlighet. 14 Mange vernepleiere arbeider i barneverntjenesten, og det er derfor naturlig å ta med omtale av sentrale bestemmelser i tilknytning til forsvarlighet. Etter § 1-7 skal barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak være forsvarlige. Kravet til forsvarlig saksbehandling gjelder all offentlig forvaltning. Igjen er som nevnt begrepet forsvarlig en rettslig standard som sier noe om hvilke forventninger man kan ha til god barneverfaglig praksis i tillegg til å angi en nedre grense det vil si en minstestandard, for de ulike tiltak og tjenester. 15 Forsvarligheten gjelder alle sider av saksforholdet i en barnevernssak, noe som også er tydeliggjort i den nye barnevernslovens forarbeider. 16 Kravet til forsvarlighet gjelder også tjenester og tiltak. I lovens kapittel 15 stilles det krav om kommunens og barneverntjenestens ansvar og oppgaver, som omfatter krav om internkontroll, bemanning og kompetanse og organisering jf. § 15-1 og § 15-2. Disse må ses i sammenheng med lovens formål jf. § 1-1, og barn rett til nødvendige tjenester jf. § 1-6. I barnevernets forsvarlighetsvurderinger ligger også kravet til minste inngreps prinsipp, som er det prinsipp loven er bygget på jf. § 1-5. Det betyr at tiltak etter loven ikke skal være mere inngripende og omfattende enn det som er nødvendig for formålet. Dette prinsippet kommer til uttrykk i flere av lovens bestemmelser, for eksempel kravet til forsvarlighet. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste alltid være et grunnleggende hensyn, jf. § 1-3. Denne bestemmelsen er tilpasset Grunnloven § 104, og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1.
4.5 Kravet til forsvarlig saksbehandling
Som tidligere nevnt tildeles helse- og omsorgstjenester i kommunene i form av enkeltvedtak. Krav til saksbehandling av disse enkeltvedtakene følger av forvaltningsloven. Loven gjelder all offentlig forvaltning, og reglene etter denne loven skal bidra til rettssikkerhet for parten, det vil si den vedtaket retter seg mot eller saken ellers gjelder, jf. fvl. § 2 e. Med enkeltvedtak menes vedtak som gir rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte (navngitte) personer, jf. § 2 b. Vernepleiere er tilsatt som saksbehandlere i flere kommuner, med ansvar for tjenestetildeling etter gjeldende lovverk. Disse må ha nødvendig kompetanse i å forstå forvaltningslovens regler og systematikk, for å oppfylle kravene til forsvarlig saksbehandling.
Enhver saksbehandling starter med saksutredningen. Det er her faktum i saken skal klarlegges. Eksempelvis må det utredes om pårørende har et særlig tyngende omsorgsansvar, jf. hol. § 3-6, eller om brukeren har rett til personlig brukerstyrt assistanse, jf. pbrl. § 2-1 d. Som saksbehandler plikter man å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. fvl. § 17. Dette innebærer blant annet at mindreårige parter skal gis anledning til å gi uttrykk for sine meninger, og at deres meninger vektlegges i samsvar med alder og modenhet, jf. første ledd.
Vesentlig for saksutredningen er at parten har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter jf. § 8. Dette omfatter innsamlede opplysninger av betydning for saksforholdet. Retten til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter er viktig for at parten skal kunne uttale seg om innholdet og se om alle relevante opplysninger er tatt med. Dette kalles kontradiksjon, og er vesentlig for rettssikkerheten til parten. Det er et svært ulikt styrkeforhold mellom forvaltningen og den enkelte part, eller sagt på en annen måte – mellom kommunen og den av kommunens innbyggere som står i en situasjon der det for eksempel er søkt om helse- og omsorgstjenester. Derfor bærer forvaltningen (kommunen) ansvaret for at det aktuelle vedtaket er i henhold til lov og forskrift, og at partsrettigheter blir ivaretatt.
La oss ta utgangspunkt i eksempelet foran om Ester som søkte om sykehjemsplass. Som part i saken har hun innsynsrett i sakens dokumenter og rett til veiledning knyttet til videre saksgang dersom hun ønsker å påklage vedtaket fra kommunen jf. § 11.
Det følger også rett til veiledning i de saker hvor forvaltningen foretar endring i vedtak eller igangsetter en sak uten at parten ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken. Et eksempel er at det foretas en reduksjon i ytelser eller tjenester. Dette kalles forhåndsvarsel etter fvl. § 16. Kravet om forhåndsvarsel skal gjøre greie for hva saken gjelder slik at parten på forsvarlig måte kan ivareta sine interesser. En vesentlig forutsetning for å kunne ivareta egne interesser er at forvaltningen bruker et forståelig språk, slik at det ikke er tvil om hva varselet innebærer.
En søknad som sendes forvaltningen har krav på svar om hvor lang saksbehandlingstid som må kunne påregnes jf. § 11 a. Forvaltningen plikter å forberede og avgjøre en sak uten ugrunnet opphold, noe som betyr at saksbehandlingen ikke skal ta lengere tid enn det er grunnlag for. Dette gjør det mulig for parten å innrette seg. Kompleksiteten i saken avgjør lengden på saksbehandlingstiden. Noen saker krever lengere og grundigere behandling enn andre, noe som beror på både rettslige og faktiske forhold. Andre saker er enkle og oversiktlige og kan avgjøres innen kort tid.
Forvaltningen har videre plikt til å begrunne vedtaket jf. § 24. Det betyr at Ester i eksempelet foran, ved avslag på sykehjemsplass, har rettskrav på begrunnelse for avslaget. Innholdet i begrunnelsen skal vise til grunnlaget for avslaget i form av henvisning til den aktuelle loven eller forskriften som regulerer forholdet jf. § 25. I tillegg skal begrunnelsen nevne de faktiske forholdene i saken og den faglige skjønnsmessige vurderingen som har vært avgjørende for utfallet. Vedtaket skal inneholde opplysninger om klageadgang jf. § 28, og beskjed om klagefristen som er tre uker fra underretning om vedtaket har kommet frem til parten jf. § 29. (Med andre ord tre uker fra Ester mottok vedtaket med avslag på sykehjemsplassen) Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er over fremstilt svært forenklet og er langt fra utfyllende. For vernepleiere ansatt på forvaltningskontor og som har ansvar for ressurstildeling i velferdstjenestene, er det avgjørende å ha kunnskap om de krav som stilles til saksbehandlingen. Selv om det i dag finnes elektroniske maler som grunnlag for saksbehandlingen er det viktig å forstå innholdet i disse.
Saksbehandlingsreglenes formål er å bidra til rettssikkerhet for parten i møte med offentlig forvaltning. Forvaltningslovens regler gjelder ved tildeling eller bortfall av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven eksempelvis § 3-2 nr. 6 bokstav a-c, som helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse (se eksempelet om Petter) herunder praktisk bistand og støttekontakt eller plass i sykehjem (se eksemplet om Ester), avlastningstiltak eller annen pårørendestøtte etter § 3-6 eller brukerstyrt personlig assistanse (BPA) jf. § 3-8 for å nevne noen.
Forvaltningsloven gjelder også ved tildeling av sosiale tjenester etter sosialtjenesteloven (sotjl.) jf. § 41. Dette er avgjørelser som regnes for enkeltvedtak, jf. annet ledd. I tillegg til forvaltningslovens alminnelige regler, har reglene etter sosialtjenesteloven kapittel 5 særregler som sikrer partens deltakelse i saken jf. § 42. For å styrke tjenestemottakeres rettigheter og bidra til selvstendighet skal sosialtjenesten samarbeide med tjenestemottaker ved innhenting av opplysninger se § 43. De særlige reglene i kapittel 5 går foran forvaltningslovens alminnelige regler. Etter barnevernsloven § 12-1 gjelder forvaltningsloven med de særregler som er fastsatt i eller i medhold av loven her. Det betyr at vedtak om tiltak, avslag på søknad om tiltak og avgjørelse om å avslutte et tiltak er å regne som enkeltvedtak. Avgjørelser om tildeling av plass i fosterhjem eller institusjonsplass regnes imidlertid ikke som enkeltvedtak. 17
- Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) side 216. ↩︎
- Ot.prp. nr. 1 (1979-1980). ↩︎
- FO.no Yrkesetisk grunnlagsdokument. https://issuu.com/fellesorganisasjonen/docs/ferdig_yrkesetiskgrunnlagsdokument ↩︎
- Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) side 216. ↩︎
- Ibid, side 217. ↩︎
- Ot.prp.nr.13 (1998-1999) side 232. ↩︎
- Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten FOR-2016-10-28-1250. ↩︎
- Prop 91 L. (2010-2011) side 264. ↩︎
- Se eksempelvis Nasjonal veileder Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-tilpersoner-med-utviklingshemming ↩︎
- Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal veileder som gir forklaringer på de krav som følger av forskriften. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/ledelse-og-kvalitetsforbedring-i-helse-og-omsorgstjenesten/om-veilederen ↩︎
- FO.no Yrkesetisk grunnlagsdokument. https://www.fo.no/getfile.php/1311735-1585635696/Dokumenter/Din%20profesjon/Brosjyrer/Yrkesetisk%20grunnlagsdokument.pdf ↩︎
- FOR-2010-11-12-1426 Forskrift om en verdig eldreomsorg. ↩︎
- Prop. 71 L (2016-2017) side 32. ↩︎
- Lov om barnevern (bvl.) LOV-2021-06-18-97. ↩︎
- Prop. 106 L (2012-2013) side 126. ↩︎
- Prop. 133 L (2020-2021). ↩︎
- Prop. 133 L (2020-2021) side 581 ↩︎
