Vernepleieren som autorisert helsepersonell og rettsanvender

2.1 Frihetsrettene

Som tidligere nevnt har forskrift for nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning angitt fem kompetanseområder. Disse har hver på sin måte klare henvisninger til frihetsrettene som vi finner i menneskerettighetene ¹ og i Grunnloven (Grl.). ²Dette gjelder særlig retten til helse, retten til autonomi og selvbestemmelse, retten til privatliv og retten til ikke-diskriminering og likebehandling. Styrking av menneskerettighetene ble vedtatt av Stortinget 13. mai 2014 ³ gjennom nytt kapit- tel E i Grunnloven om menneskerettigheter. Etter Grl. § 92 er Norge forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene. Ordlyden å sikre innebærer at dette er en aktiv plikt. Staten ivaretar forpliktelsen gjennom nasjonal lovgivning som på helse- og velferdsrettens område blant annet innebærer å pålegge plikter til den som yter tjenester, og sikre rettigheter til den som mottar tjenester.

2.1.1 Retten til helse

Retten til helse er nedfelt i konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Denne retten betyr ikke at man skal oppnå full hel- bredelse for helseplager og helseskader, men at alle skal ha lik rett til høyest mulig oppnåelige helsestandard. I tillegg omfatter retten til helse også forhold som påvirker folks helse som ernæring, boligstandard og miljø, samt sosialt utenforskap. Retten til helse innebærer også retten til å kontrollere egen kropp og helse ved selv å bestemme behandling gjennom samtykke. Retten til helse følger også av FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjon- sevne (CRPD) artikkel 25, barnekonvensjonen (BK) artikkel 24, og konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK) artikkel 12. Mens ØSK artikkel 12 er hovedbestemmelsen for retten til helse for alle mennesker, fastsetter de øvrige internasjonale reguleringene den plikt staten har overfor sårbare og utsatte grupper og deres særlige behov. Gjennom nasjonal lovgivning, pålegges helsepersonell plikt til å sørge for at personer som ikke evner å be om hjelp får hjelp, og at kvaliteten på tjenestene er sikret for alle grupper i samfunnet. Vi finner dette igjen regulert av helsepersonellovens plikter og pasient- og bruker- rettighetslovens rettigheter, som vil bli omtalt senere. ⁴

2.1.2 Retten til autonomi og selvbestemmelse

Retten til autonomi og selvbestemmelse betyr frihet til å ta valg som har betydning i personlige spørsmål. Begrepene brukes gjerne om hverandre. Det å være autonom betyr å kunne ta avgjørelser og bestemme selv uten ytre påvirkning. Denne retten er noe alle har, og ikke noe man må kvalifisere seg for å få oppfylt. I helserettslig sammenheng betyr selvbestemmelsesrett (autonomi) å kunne ta valg av betydning for egen helse og eget liv. Vi snakker gjerne om pasientens selvbestemmelsesrett som pasientautonomi. Retten til selvbestemmelse ut- vikles i takt med alder og modenhet, og er lovfestet på flere områder fra før fylte 18 år. Barnas rett til medvirkning og selvbestemmelse ble styrket i 2014 med en ny bestemmelse i Grl. § 104 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. ⁵ I tillegg heter det i FN konvensjonen om barnets rettigheter artikkel 12, 1 at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksform bar­ net måtte velge». Dette betyr at skal barnets selvbestemmelsesrett oppfylles må måten barnet ytrer seg på tas på alvor, og innholdet i ytringen bli forstått. Barn har selvbestemmelsesrett i mange spørsmål, og i barnelova ⁶ har vi bestemmelser som gir barnet rett til si sin mening fra tidlig alder. I lovens § 31 lovfestes prinsippet fra barnekonvensjonen artikkel 12, om barnets rett til å si sin mening og bli hørt. Allerede fra barnet fyller 7 år skal barnets mening vektlegges i spørsmål om bosted og samvær. Etter fylte 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Kravet er at det skal legges til rette for selvbestemmelse ut ifra alder og modenhet, jf. § 31, annet ledd. Barn som er fylt 15 år kan ta valg når det gjelder utdanning, eller melde seg inn i eller ut av foreninger, jf. § 32. Foreldre er videre pålagt å gi barnet økende rett til selvbestemmelse frem til det fyller 18 år, jf. § 33. Bestemmelsen gir dermed uttrykk for at foreldrene ikke lenger bestemmer over barnet etter fylte 18 år.

Den helserettslige myndighetsalder er 16 år, noe som innebærer retten til å ta avgjørelser av betydning for egen helse. Dette vil bli nærmere omtalt under gjennomgang av pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4.

2.1.3 Retten til privatliv

Retten til privatliv følger av den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 og har grunnlovsvern jf. Grl. § 102. Begrepet «privatliv» er et vidt begrep og skal beskytte mot fysiske så vel som psykiske integritetskrenkelser. EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 inneholder sammenlignbare rettighet knyttet til vern om privatliv. Inngrep i privatlivet etter EMK artikkel 8 krever hjemmel i lov. Det betyr at det må finnes en bestemmelse i nasjonal lovgivning som gir tillatelse til dette. Kravet til positiv lovhjemmel følger videre av Grunnloven § 113 hvor det heter at:

Et eksempel kan være at barnevernet pålegger helsepersonell å utlevere journal- opplysninger om barnets mor, med bakgrunn i en pågående barnevernssak jf. barnevernsloven § 13-4. Opplysningene er etter hovedregelen taushetsbelagte jf. hpl. § 21, og utlevering av disse journalopplysningene vil i utgangspunktet være inngrep etter EMK artikkel 8 avsnitt 1. Men bestemmelsen skal avveies mot vern av andres interesser (barnets) hvor liv og helse står helt sentralt. Her har helsep- ersonell en plikt til å gi opplysninger til barnevernet ved pålegg jf. hpl. § 33. For at et inngrep i borgerens rett til privatliv skal være tillatt etter EMK artikkel 8 nr. 1 må ett eller flere legitime formål som nasjonal sikkerhet, trygghet og økonomisk velferd, forebygge uorden eller kriminalitet, beskytte helse eller moral eller beskytte andres rettigheter og friheter, oppfylles etter EMK artikkel 8 nr. 2.

2.1.4 Retten til ikke- diskriminering og likebehandling

Forbudet mot diskriminering finner vi igjen i alle menneskerettskonvensjoner. Retten til helse gjelder «enhver» jf. ØSK artikkel 12, og i ØSK artikkel 2 nr. 2 står det at:

18

Ordlyden «status forøvrig» innebærer at bestemmelsen også kan omfatte andre forhold som eksempelvis funksjonsnedsettelser. Forbudet mot diskriminering er også grunnlovsfestet, jf. Grl. § 98 hvor det heter at:

Forbudet i Grl. § 98 er ment å ramme usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehand- ling. Det betyr ikke at forbudet rammer muligheten for positiv særbehandling, jf. likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 11. ⁷ Positiv særbehandling innebærer å fremme reell likestilling og hindre diskriminering i samsvar med lovens formål jf. ldl. § 1. Målet er dermed å påvirke holdninger og øke bevisstheten om diskriminerende praksis og barrierer. ⁸ Høyesterett har uttalt at positiv særbehandling innebærer at noen ut fra et likestillingsformål får et gode som andre ikke får. ⁹ Eksempelet som er brukt er moderat kjønnskvotering. Prinsippet om positiv særbehandling finner vi blant annet igjen i CRPD artikkel 5 punkt 4, hvor det heter at:

I Norge har Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) oppgaven med å overvåke den nasjonale gjennomføringen av konvensjonen. Dette er et viktig arbeid, og i 2022 hadde LDO en gjennomgang av 117 klagesaker fra landets Statsforvalterembeter. ¹⁰ Resultatet viste at lovbestemmelser som skal sikre individtilpassing av helse- og omsorgstjenester for utviklingshemmede, har liten plass i kommunenes vurderinger. Det er derfor viktig at vernepleiere har kunnskap om hvilke lovbestemmelser dette gjelder, slik at de kan bidra til å påvirke oppfyllelse av disse. Alle har en rett til å bestemme hvor de vil bo og med hvem. Tjenestene til den enkelte skal være individuelt tilpasset og ikke bære preg av å være standardiserte som en konsekvens av effektivisering. For å sikre oppfyllelse av individuelt tilpassede tjenester er det avgjørende med god faglig dokumentasjon av eksempelvis den utviklingshemmedes faktiske hjelpebehov. Avvik knyttet til dokumentasjon kan eksempelvis gjøre at kartlegging av den enkeltes behov ikke gjennomføres. Dette kan bidra til risiko for at tiltak gjennomføres på urettmessig grunnlag.

2.2 Det handler om rettssikkerhet

Begrepet rettssikkerhet er vidt og favner mange områder. I vår sammenheng snakker vi om rettssikkerhet både i forbindelse med at velferdstjenestene fatter rettsriktige avgjørelser, og ved at borgerne får ivaretatt og oppfylt grunnleggende rettigheter. Lovbestemte rettigheter og grunnleggende prinsipper utgjør vårt sam- funns rettsverdier. Et eksempel på grunnleggende rettigheter og prinsipper finner vi i FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 om barnets beste og artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt. Videre finner vi igjen prinsippene i Grl. § 104, og i barneloven §§ 31-33, og i barnevernsloven § 1-3, hvor det står at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Vi har også grunnleggende verdier som kommer i tillegg til lovbestemte krav som for eksempel god forvaltningsskikk. Dette er etiske verdier som saklighet, åpenhet, effektivitet, habilitet, likebehandling, etterprøvbarhet, tilgjengelighet og hensynsfullhet.

Statens plikt til å hindre menneskerettsbrudd overfor borgerne, ivaretas som nevnt via lovgivning. Som eksempel stiller helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) med tilhørende forskrifter krav til ledelse, kvalitetsforbedring og systematisk styring av kommunens virksomheter. Det er et lederansvar å bidra til at pålagte styringssystemer gjør helsepersonell i stand til å overholde lovpålagte plikter. Herunder at helsepersonell får nødvendig opplæring i å forstå de juridiske rammene for yrkesutøvelsen. For eksempel kan det oppstå problemstillinger hvor det skal foretas komplekse avveiinger som forholdet mellom taushetsplikt, opplysningsrett og avvergingsplikt, eller forhold knyttet til selvbestemmelse på den ene siden og helsepersonellets omsorgsplikt på den andre. I vår sammen- heng kan rettssikkerhet forstås som samfunnets omsorgsplikt overfor personer som av ulike årsaker har et hjelpebehov, og den hjelpetrengende sin rett til for- svarlige tjenester og fravær av integritetskrenkende behandling. Det er derfor avgjørende at vernepleiere har kompetanse til å foreta riktige rettslige avgjørelser innenfor rammen av tjenesteutøvelsen.

2.3 FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har som hovedformål å beskytte personer mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser. Med nedsatt funksjonsevne menes:

Hva som menes med diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er defi- nert i artikkel 2 og omfatter:

Konvensjonen gjelder dermed ivaretakelse av rettigheter for flere av målgruppene vernepleieren yter tjenester til som for eksempel utviklingshemmede, demente, personer med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. I artikkel 12 (2) heter det at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder. Da Norge ratifiserte (underskrev) avtalen i 2013 ble det lagt til følgende merknad:

Grunnen til Norges merknad er at vi i vår vergemålslov har bestemmelsen i § 22 som har særlige vilkår for fratakelse av den rettslige handleevnen for personer som samsvarer med personkretsen etter § 20. Dette gjelder personer over 18 år som på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisb­ruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta sine interesser, jf. første ledd.31Høyesterett har lagt til grunn at den norske tolkingserklæringen til artikkel 12 må føre til at konvensjonen får begrenset betydning når rekkevidden av vergemålsloven § 22 andre ledd skal fastlegges i lys av folkeretten. ¹² Etter vergemålsloven § 22 kan rettslig handleevne aldri fratas en person i sin helhet, men vergemålet kan bli omfattende innenfor lovens rammer. Det er vik- tig å merke seg at selv om vergemålsloven kan frata en person rettslig handleevne, er det ikke hjemmel for å frata en person faktisk handleevne.

Retten til helse er nærmere omtalt i artikkel 25. Retten omfatter høyest oppnåelig helsestandard, tilgang til tjenester av samme gode kvalitet som alle andre uten diskriminering, og at behandling skal skje på grunnlag av fritt informert samtykke. Også her la Norge til en merknad:

Norge er kritisert av Komitéen for rettighetene til mennesker med satt ¹³ funksjons- evne for at konvensjonen ikke er tatt inn i norsk rett ved inkorporasjon. ¹⁴ Komitéen ber blant annet Norge vurdere å oppheve vergemålslovens bestemmelser som åpner for fratakelse av rettslig handleevne basert på funksjonsnedsettelser, og oppheve alle lovbestemmelser som hjemler bruk av tvang på grunnlag av antatt eller faktisk funksjonsnedsettelser eller psykisk utviklingshemminger. ¹⁵ Norges merknader gjør at konvensjonen pr. i dag ikke er inkorporert som norsk lov.

Norge har en folkerettslig forpliktelse til å overholde konvensjonens innhold. Dette gjøres ved å bidra til oppfyllelse gjennom lovgivning og håndhevelse av lovgivningen, selv om konvensjonen i utgangspunktet ikke gjelder som norsk lov slik øvrige konvensjoner etter menneskerettsloven.

1. Konvensjonene Norge er forpliktet til å overholde finner vi i Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) LOV-1999-05-21-30. ↩︎
2. Grunnloven (Grl.) LOV-1814-05-17. ↩︎
3. Innst. 203 S (2013-2014). ↩︎
4. Lov om helsepersonell (hpl.) LOV-1999-07-02-64 og Lov om pasient- og brukerrettigheter (pbrl.) LOV-1999-07-02-63. ↩︎
5. Innst. 169 S (2012-2013) pkt. 1.8.14. ↩︎
6. Lov om barn og foreldre (bl.) LOV-1981-04-08-7. ↩︎
7. Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (ldl.) LOV-2017-06-16-51. (Likestillings- og diskrimineringsloven). ↩︎
8. Prop. 81 L (2016-2017) punkt 8.8.2 side 57. ↩︎
9. HR-2022-350-A avsnitt 52. ↩︎
10. Rapport Likestillings- og diskrimineringsombudet 2022. Retten til et selvstendig liv og til å være
    en del av samfunnet. https://www.ldo.no/globalassets/_ldo_2019/_bilder-til-nye-nettsider/rapporter/retten-til-et-selvstendig-liv—-ombudets-gjennomgang-av-saker-om-helse–ogomsorgstjenester-til-mennesker-med-utviklingshemming.pdf ↩︎
11. Konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) av 13.12.2006. ↩︎
12. HR-2016-2591-A avsnitt 58. ↩︎
13. Prop. 106 S (2011-2012). Vedlegg 2. ↩︎
14. Avsluttende bemerkninger til Norges første rapport om CRPD. CRPD/C/NO/CO/1.07.05.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/26633b70910a44049dc065af217cb201/crpd-2019-avsluttende-bemerkninger-til-norges-forste-rapport-nor-09092019-finale.pdf ↩︎
15. Ibid, kommentar til artikkel 14 punkt 23, bokstav a og b side 7. ↩︎